Og de nominerte er:

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten
Sara Johnsen: White man
Jørgen Norheim: Adjutanten
Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv
Einar O. Risa: ”Kanne & søn” M. Kanne & Søn
Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Og det er selvsagt P2-lytternes romanpris 2008 det er snakk om.

Jeg gleder meg like mye hvert år. Det unike med akkurat denne kåringen, slik jeg ser det, er at diskusjonen forut for avstemmingen og begrunnelsen for den, foregår for åpen mikrofon. Dermed blir bøkene, slik jurymedlemmene oppfatter dem, lagt frem og belyst med både sterke og svake sider. Det er interessant å høre hva som har berørt og begeistret de enkelte jurymedlemmene – og også hva som er bakgrunnen for at en bok som i utgangspunktet kanskje er svært god, ikke helt traff leseren.

Etter hvert som eliminasjonsmetoden fjerner flere og flere bøker, står valget til juryen mellom stadig færre bøker. Altså kan en bok vinne selv om ingen egentlig har hatt den som klar favoritt. Hvilket jeg mistenker ofte er det som skjer i slike kåringer.

Derfor, synes jeg, at nettopp diskusjonen i forkant er så interessant å få med seg.

I år, som tidligere år, prøver jeg å få lest noen av bøkene i alle fall, i forkant. Akkurat nå er jeg midt i Adjutanten, mens både Jeg forbanner tidens elv og Jeg skal vise dere frykten er ferdiglest. Dessuten har jeg lest hundre sider av Vente, blinke – før jeg la den vekk. Ingen favoritt den siste der. Desto mer spennende kanskje, å høre hva som får andre til å virkelig juble over den. For det har jeg skjønt er mange.

Spennende dette, altså!

SEPAL?!

Roger Albrigtsen la igjen en litt «pirrende» kommentar på bloggen min for litt siden:

Hei, flotte sider. Lurte på om du også leser fagbøker/sakprosa? F.eks. krigshistorie

Og som den nysgjerrigper jeg vitterlig er, bare måtte jeg klikke meg inn på siden hans og ta en titt. Hvilket garantert også var hensikten fra herr Albrigtsens side.

Der lærte jeg bl.a. at Sepal betyr dekkblad i botanikkens verden – samt noe helt annet når det kommer til norsk krigshistorie.

Så, er du en ivrig leser av krigshistorie, eller bare skrekkelig nysgjerrig slik som meg: klikk og ta en titt! Kan hende møter leser bok akkurat der.

Om å ha tid

Siden jeg ikke er en fast leser av ukebladet Familien, måtte det et tips til fra en annen for at jeg skulle finne fram til den fyldige artikkelen om bokinspirator Liv Gade som finnes i dette nummeret av bladet (nr. 13 – 2008). Bakgrunnen for artikkelen er at bladet skal starte en fast spalte – Leselysten – der Liv Gade vil anbefale bladets lesere bøker.

Det som slår meg etter å ha lest om Liv Gade (56), er ikke bare hennes entusiasme, men også hva hun får tid til. Ikke bare leser hun rundt 80 bøker i året, hun holder (og forbereder) like mange bokforedrag, jobber 60 prosents stilling i en Norli bokhandel, reiser land og strand rundt med foredragene sine, holder radioanbefalinger for NRK, har familie og hund, trener – og er med i både vinklubb, syklubb og kusineklubb. Tid er tydeligvis ikke noe problem, så lenge det finnes rikelig med entusiasme, glede og overskudd – og noe man virkelig brenner for.

Og selv om man altså skulle tro at denne dama blåser gjennom bøkene og har god trening i å lese, så hevder hun selv at hun ikke leser fort. Når du har kjærlighet til bøkene, er det viktig ikke å lese for fort, sier hun til bladet, og legger til: «Les så sakte du kan, for du ønsker det aldri tar slutt.»

 

Bøker og Børst

I Seasons (SAS’s livsstilmagasin som sendes hjem til EuroBonus gull- og sølvmedlemmer i Sverige, Norge og Danmark) nr. 2, 2008 – er det en artikkel om Morten Abel der han anbefaler hjembyen Stavanger som destinasjon til bladets lesere.

Av en eller annen grunn har jeg aldri vært i Stavanger, men jeg kjente at ett av tipsene hans faktisk umiddelbart fikk meg til å ønske meg dit. For i Stavanger har bokbutikkene tydeligvis egen bar!

Morten Abel anbefaler Bøker og Børst i Stavanger.

Bøker og Børst (hvilket navn!) er i følge Abel en:

Bokkafé der du kan feire dagens litteraturinnkjøp med et glass champagne, om du vil.

Eller vin, håper jeg – som ikke er så glad i ting med bobler i. Eller kaffe, selvsagt. Det går fint an å feire dagens litteraturinnkjøp med god kaffe. Det vet jeg av erfaring.

Uansett hva man velger i glasset, så synes jeg idéen med å feire sine litteraturinnkjøp var helt glimrende! Ekte gleder kan gjerne tværes ut med enda mer hygge – spesielt sommerstid. Og kombinasjonen bøker og børst er jo nær sagt uslåelig.

Lesesirkel, mon tro…

Jeg har ofte tenkt at det ville vært fint å være med i en lesesirkel. Et sted der man kan treffes og diskutere hverandres opplevelser av den samme boka.

Men så har det jo ikke blitt noe av da. Slik som det ofte er med så mange gode tanker.

På den ene siden er jeg litt redd for å havne i en situasjon hvor jeg «er nødt til» å lese en hel bråte bøker jeg overhodet ikke bryr meg om, og etterpå må diskutere den med mennesker jeg kan hende ikke har så mye til felles med. At det rett og slett ikke blir så fruktbart og utviklende som jeg kunne ha ønsket, og at det derfor blir mer av en «plikt» og en byrde enn et positivt innslag i hverdagen.

På den andre siden kunne jo nettopp dette med mangfold bidra til at man leser andre bøker enn man selv bruker lete opp, og dermed også føre til at man diskuterte andre ting med andre mennesker enn dem man vanligvis utveksler meninger og tanker med. I beste fall utfordrende og utviklende altså. For det er jo ikke til å komme fra at lesing egentlig er en ganske ensom syssel.

Det ser ut som om Lesesirkelen Leselyset i alle fall fungerer flott, og kan tjene som et strålende eksempel på en givende lesesirkel for medlemmene av den. Jeg er spesielt imponert over bredden i litteraturen de har valgt seg ut. Lista ser du her. Inspirasjon å hente der for de av oss som ikke (ennå?) er medlemmer av et slikt velfungerende lesenettverk. Inntil jeg eventuelt blir medlem av min egen lesesirkel, kan jeg jo kose meg med å lese om deres.

Et svar

«Er dette en bok med mange gode sitater?» spurte Tehme Melck, i en kommentar til mitt forrige innlegg om Svermen av Frank Schätzing.

Jeg begynte på et svar, men det ble så langt at jeg tror det får bli et eget innlegg av det.

Primært tenkte jeg bare å svare nei, ganske enkelt, fordi dette jo er en ganske typisk thriller som først og fremst tar mål av seg å underholde leseren med overdoser av spenning i rask rekkefølge. Og boka lever godt opp til mine sjangerforventninger, så i så måte er den veldig vellykket. Den er det den gir seg ut for kort og godt.

Så kom jeg på at jeg tross dette nei’et jeg ville svare, har streket under hele tre steder i denne boka – og at det faktisk overrasket meg selv en smule. Ergo er jeg kanskje nødt til å nyansere svaret mitt litt.

Noen bøker vet jeg liksom fra starten av at det kan være gullkorn i – f.eks. bøker av Brink eller Duun – og da har jeg alltid pennen i nærheten. Men med en økothriller i fanget forventet jeg ikke litterære perler i det hele tatt – så forutinntatt var jeg faktisk. Ergo fikk jeg mer enn forventet – og jeg måtte lete opp en penn i et helt annet rom for å få markert det jeg synes var fint.

Vel og bra, men effekten ble jo faktisk at lesingen stoppet opp for leseren, noe jeg mistenker er det verste som kan skje for en typisk representant for thrillersjangeren. Det skal blåse av sted i en uutholdelig spenningsspiral, sidene skal blafre av sted og neglene skal bites ned. Dermed jeg ble sittende å fundere litt over hvorfor forfatteren legger inn slike «bremser» i denne boka der «full fart forover» synes å være regel nummer én.

Og jeg lurte videre på om andre ville ha stoppet opp ved det samme som meg, eller kan hende sannsynligvis heller ved andre ting som jeg ikke hadde lagt vekt på. Og da blir jeg selvsagt nysgjerrig på hva de hadde villet valgt seg ut.

Kan hende noe fra den avsluttende delen – den delen som sikkert har til hensikt å samle trådene i en høyere tanke, om Gud, overherredømme på jorden, religionenes berettigelse, jordens tilstand, menneskenes evne til nytenkning og ikke minst: om håp.

For meg ble nettopp den delen mer av en svulstig og vidløftig framtidsvisjon, som jeg ser tjener til å avslutte denne gigant-thrilleren – men som jeg personlig ikke synes helt fungerer. Allikevel skulle det ikke forundre meg at mange ville ha funnet nettopp sine sitater nettopp her. Sitater av typen «Man kan ikke kjøpslå med Gud» og «Den som ligger nede, blir bytte, og det finnes rikelig å plyndre».

Hvilke sitater vi plukker ut, sier sikkert mye om den enkelte leser. Derfor synes jeg også ofte det er så spennende å se hva andre har valgt seg ut fra helheten.

Altså blir det endelige svaret mitt til Tehme Melck: nei, dette er ikke en bok med mange gode sitater – i alle fall ikke i forhold til hvor lang den er – men noen fant jeg jo, overraskende nok.

Det tredje og siste sitatet jeg streket under var forresten følgende:

Ett menneske er intelligent. Mange mennesker er en sløv horde.

 

Morsom lek

– eller er det kanskje heller en gyllen mulighet til å dele litt av innsiden av en god bok med andre?

Jeg har i alle fall blitt tagget av Elin til å slå opp på side 123 i boka nærmest meg, finne fram til femte setning og sitere fortløpende tre setninger derfra. De går som følger:

Første gang jeg dro til det tomme huset i Camps Bay, bare noen dager etter «ulykken», som alle av en eller annen grunn fortsatte å kalle det, for å gå gjennom sakene dine på jakt etter papirene sykehuset hadde bedt om, hadde jeg en følelse av helligbrøde. Ditt fravær lå blytungt over huset, over atelieret. Det var en invasjon av det mest private slag, en slags voldtekt.

                                        André Brink: Før jeg glemmer, Aschehoug 2005 – s.123

Selv har jeg ikke kommet lenger enn til side 88 i lesingen, og lurer nå skrekkelig på hva denne «ulykken» er. At damen er død, er ingen overraskelse – det fikk jeg vite i første setning av boka. Den startet nemlig slik:

Du døde sytten minutter på ti i morges.

En mer fengslende åpning skal man lete lenge etter. Leseren blir umiddelbart stinn av spørsmål: Hvem er «du»? Hvorfor døde du? Hva har skjedd? Hvem er betrakteren? Er tidspunktet, siden det er så detaljert, viktig? 

Det klør i lesenerven, og jeg kjenner jeg er solgt til boka allerede der.

På det lille stykket jeg har beveget meg inn i boka, har jeg blitt stadig mer kjent med en 78 år gammel mann som ser tilbake på sitt liv og sine mange kjærlighetsforhold. Samtidig belyses også i stadig større grad denne kvinnen som altså allerede er død.

Det er noe meget spesielt med bøkene til André Brink. En sammensmelting av lavmælt spenning og et poetisk språk som sammen danner et magisk og undrende univers. Leseren dras umerkelig mot historiene hans, som mot lyset. Det er til å bli salig fornøyd av å befinne seg i begynnelsen av en slik bok.

Det ble Beate Grimsrud

Som vant P2 lytternes Romanpris.

I hard kamp med min personlige favoritt, Heidi Marie Kriznik. Det sto mellom disse to til slutt – og det var jeg strålende fornøyd med. Etter min mening var det nemlig to veldig gode bøker, hvert på sitt vis, som knivet om seiren i år.

(Min mening om: Heidi Marie Krizniks Borte en vinter og Beate Grimsruds Søvnens lekkasje.)

Men meningene er jo som kjent delte, og det er alltid noen som har andre synspunkter enn dem man selv har. Det er nettopp derfor jeg setter sånn pris på å høre på dette radioprogrammet – fordi man som lytter får oppleve hvordan andre tenker om bøker man selv har lest, og hvordan andre kanskje har helt andre meninger om bøkene. Det er fascinerende og underholdende. Og enighet er jo ikke et mål i seg selv. Egentlig.

Om man da ikke sitter i en jury og nettopp skal bli enig om en vinner, – da er det kanskje en fordel å komme til et felles resultat. Og det gjorde de jo også, juryen i år. Beate Grimsrud vant til slutt enstemmig! Ikke verst.

Reminder

I morgen kåres P2 lytternes Romanpris, og i dag er siste dagen for å tippe hvem du tror vinner.

Da er du med i trekningen av alle de seks nominerte bøkene – om du tipper riktig mht hvem som stikker av med seieren, selvsagt.

Og det var det da…. hvem vinner, mon tro?
 
 

 
 

Hva er en bokinspirator?

 
Svaret får du her:

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/121254