Det er «et par bøker siden» jeg leste Sammenkomsten av Anne Enright. Mange inntrykk og timer senere, er det en beskrivelse jeg ikke kommer helt unna. Noe som jeg stadig må lese om og om igjen. En observasjon som jeg synes var så presis.
Dette usikre, nære og fjerne man opplever når noen man er nær ligger lik. Det er en voldsom opplevelse. Rystende inn i margen. Øyet prøver å forstå hva det er man ser, hjernen prøver å begripe og hjertet nekter. Man er vitne til både tilstedeværelsen og mangelen på den på samme tid.
Øyeblikket da man skuer liket. Når de har dratt, men ikke er borte ennå. Når man ikke er helt sikker på hva man ser.
Anne Enright – Sammenkomsten – Cappelen Damm, 2008 – s. 74
Jeg kjenner at det er akkurat slik det er. Denne undringen i det ufattbare.
Kan hende er det derfor jeg ikke helt klarer slippe beskrivelsen til Anne Enright. Fordi jeg kjenner meg igjen i akkurat dette. Og jeg tror gjenkjennelse i litteraturen begeistrer leseren.
Kanskje er det også derfor vi begeistres over så vidt forskjellige bøker? Fordi vi trenger å kjenne oss igjen i det vi leser. Jeg tror i alle fall jeg er slik skrudd sammen. Jeg tror det.
LESELAMA 
Det har du sikkert heilt rett i.
Mi oppleving av døden er denne: kjensla av at han ikkje er der lenger. Berre kroppen som ligg der, så fredeleg, så voksaktig, medan han har reist ein annan stad. Og det er ufatteleg, det er skilsetjande.
Ja, slik tror jeg helt sikkert det er!
Jeg leser bloggen din med stor glede, og finner ofte tips til bøker jeg bør lese her hos deg. Har i dag laget meg en ny blogg, og ført deg opp på link-lista på siden min. Håper dette går greit! 🙂
Aina: Ja – «voksaktig» – det er svært treffende. Det synes jeg også. Det er en avstand der med en gang. Det er veldig rart å være vitne til denne endringen fra noe kjent til noe ukjent.
litenIda: Gratulerer med ny blogg! 🙂 Den var delikat. Skal bli spennende å se hva den fylles med. Hyggelig at du ville ha meg på link-lista di. Det satte jeg pris på.
Hei på deg du, Leselama. Du har fått en pris av meg. Kikk hit.
Dette ble veldig nært. For få dager siden ble jeg satt ett år tilbake i tid, til det øyeblikket en nær venn av meg pustet ut for siste gang. Jeg hadde ankommet hans sykeseng i London et par timer tidligere for å være hos han og kona hans noen dager. Følelsen av å ikke helt forstå hva som skjedde da henger fortsatt igjen. Av og til snur jeg meg etter han på gata. Men så stikker det i meg.
Det du skriver treffer meg derfor veldig, og sitatet veldig talende.
Og så må jeg få si deg at også jeg har gitt deg den prisen som KariE har gitt deg – selv om jeg fikk den av henne. Grunnen til denne dobbeltparkeringen er rett og slett at du var den første bokbloggeren jeg kom på at jeg virkelig hadde lyst til å gi en pris…
KariE og Ståle: Tusen takk, snille dere! 🙂 En nærhetspris ganger to! Nå ble jeg helt varm her jeg satt – til langt inn i hjerterota. Frydefull fredag til dere også!
Ståle: Døden oppleves voldsom. Selv når den er rolig. Og alltid uforståelig. Det virker så naturstridig på sett og vis å skulle dø, gjør det ikke? Selv om det altså hører med, har jeg skjønt. Det er godt å høre at også andre finner slike opplevelser voldsomme og skjellsettende. Takk for kommentaren!