Trøbbel i paradiset

Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i P2-lytternes Romanpris. Radioprogrammet på P2 der et knippe vanlige lesere diskuterer seg fram til hvilken av de seks nominerte romanene de bestemmer seg for å kåre til årsbeste.

I år derimot synes jeg diskusjonen var både tam og slapp, og ble sant og si litt skuffet. Jeg hadde ventet – og ikke minst håpet på – at jurymedlemmene skulle kjempe for sin favoritt og fortelle lytterne hvorfor akkurat den boka fortjente å vinne. Men i år virket det som om juryemedlemmene var såpass enige at det hele kulminerte i en slags stille overenskomst om at «det får bli Frobenius».

Og jeg skjønner ikke helt det, for vel var Jeg skal vise dere frykten god, men det var jammen i meg veldig mange av de andre også. Gode og ikke minst veldig ulike, tenker jeg, etter å ha lest de fleste av dem. Da er det litt rart at ikke en såpass bredt sammensatt jury ikke spriker litt mer i synspunktene sine. Men – sånn var det altså i år.

Den siste boka jeg selv har lest fra lista av nominerte bøker til P2-lytternes Romanpris, er Sara Johnsens White Man. En bok jeg hadde planlagt å lese litt senere denne måneden, men som rett og slett snek i køen da jeg så vidt tittet litt i den. For den sniktittinga ble til en sammenhengende lesing – og før jeg nesten visste ordet av det var boka ferdiglest. Sugd inn av den ubehagelige uroen som boka starter med, og virkelig fascinert av resten.

Dette er en historie om mennesker fra ulike deler av verden, som tilfeldigvis møtes. Møter som fører menneskene vi følger opp i ekstreme lykkesituasjoner – og like ekstrem katastrofe. Det er en fortelling om hvorfor ting blir som de blir, noe av tilfeldigheter, men også noe av nesten historisk nødvendighet. Og det er en fortelling om hvor lett det er å se sin egen side av historien, men ikke de andres. Både når det gjelder den konkrete forbrytelsen som blir begått på den lille, tidligere koloniøya – og bakteppet, den – i dette tilfellet – engelske kolonialiseringen av verden. Den hvite, påtvungne overmakten som ennå skaper trøbbel i paradiset.

Fortellingen gir også et eminent eksempel på hvordan vi europeere alltid har dratt – og ennå kan dra – til andres landområder for å nyte av det de har å tilby, uten helt å forstå konsekvensene av det vi har gjort – og ennå gjør. Så absolutt en bok som tar tanken ett steg videre, samtidig som den både er lettlest og underholdende.

Les mer om White man her: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.4864795